Alle mann på dekk for Oslofjorden

Hvordan forskere, kommuner og fiskere forsøker å gi fjorden et nytt liv

En av de mange som arbeider tett på innsatsen for å redde Oslofjorden, er Arne Jørgen Berre, sjefforsker i SINTEF Digital. I flere år har han jobbet i skjæringspunktet mellom teknologi, miljø og forvaltning, og sett fjorden gjennom et stadig mer presist – og stadig mer urolig – analytisk blikk. 

Samtidig vokser det frem et bredt samarbeid på tvers av kommuner, sektorer og fagmiljøer, et samarbeid Norge knapt har sett tidligere. Oslofjorden har lenge vært et symbol på både naturens generøsitet og vår manglende langsiktighet. Nå er den også en test på om vi evner å reversere økologiske kriser før det er for sent. Flere initiativ tas nå for å mobilisere samarbeid rundt Oslofjorden mellom aktører fra sivilsamfunn, innbyggere, næringsliv, forskning og offentlig sektor. 
    – Vi står i en kritisk fase, sier Berre. 
    – Men for første gang på lenge er det et momentum – et alvor, men også en vilje til å handle.
    Dette handler ikke om ett tiltak, én sektor eller én aktør. Det handler om summen av alt som renner ut i fjorden fra et nedbørsfelt som involverer mer enn 100 kommuner. Det handler om landbrukspolitikk, kloakkhåndtering, overvann, byggegrenser, fiskereguleringer, verneområder og klimaendringer. Og det handler om å få kunnskap, data og beslutninger til å henge sammen. Det er her Berre og SINTEF kommer inn.

Et fjordsystem som har vært overlatt til seg selv
Oslofjorden var i generasjoner et levende matfat. Fiskebestandene var robuste, hummeren tallrik, sjøørreten vandret i bekker som i dag er rør og kulverter. De siste tiårene har bildet endret seg dramatisk: bunnvegetasjonen har forsvunnet i store områder, torsken er nær utryddet, og næringssaltbelastningen har skapt et økosystem i vedvarende ubalanse.
    Gjennom arbeidet i Osloregionen IPR og Oslofjordrådet forsøker kommuner og regionale myndigheter nå å koordinere innsatsen. Men utfordringen har lenge vært mangel på et felles kunnskapsgrunnlag. Alle har hatt sine data, sine kart, sine analyser – men fjorden bryr seg verken om kommunegrenser eller sektorinndelinger.
    Det er dette SINTEF og samarbeidspartnere forsøker å gjøre noe med.

Et nytt kart for en gammel fjord
Berre er med på utviklingen av det som beskrives som digital tvillinger av Oslofjorden –levende modeller som samler data i sanntid. Her integreres målinger av temperatur, saltinnhold, strømforhold, fiskebestander, bunnforhold og utslipp. I tillegg kombineres tradisjonelle metoder med undervannskameraer, sensorer, avansert ekkolodd og miljø-DNA som kan avsløre hvilke arter som nylig har vært til stede.
    – Når alle aktører får tilgang til analyser og data fra digitale tvillinger, kan vi ta bedre beslutninger, sier Berre. 
    – Vi kan modellere effekten av tiltak, se konsekvenser av værhendelser og planlegge langt mer presist.
    Arbeidet skjer i ulike samarbeid med aktører som NIVA, Meteorologisk institutt, Kartverket, NMBU, Universitetet i Oslo, Havforskningsinstituttet; Nansen-instituttet, Osloregionen og SINTEF – og er koblet til de europeiske satsingene Destination Earth og Digital Twin Ocean, som utvikler digitale tvillinger av hele kloden. Oslofjorden blir slik del av en større europeisk bevegelse for kunnskapsbasert økosystemforvaltning.

Når vern og næring møtes
Miljøtiltak får konsekvenser – for noen svært store. I Utgårdskilen, en viktig havn for reketrålere, skaper nye vernesoner uro. Da myndighetene foreslo å stenge store områder for å redusere belastningen på fjorden, reagerte fiskerne kraftig.
    – For fiskerne her er dette ikke bare et tiltak, sier Berre. 
    – Det er livsgrunnlaget deres og det er viktig at fiskerne blir involvert for utvikling av løsningene for fremtiden.
    Likevel er erfaringene fra hummerreservater på Sørlandet tydelige: Når naturen får arbeidsro, responderer den raskt. En tredobling av hummerbestandene på få år innen fredningområdene gir et hint om hva Oslofjorden også kan være i stand til – dersom tiltakene koordineres og forankres godt.

Presisjonsfiske og nye blå næringer
Fiskemiljøet har allerede utviklet trål med rist som bidrar til å unngå bifangst av fisk ved rekefiske. Fremover søkes det om å utvikle skånsom trål for presisjonsfiske, som lar trålerne holde redskapene noen meter over bunnen og styre dem digitalt for mer selektiv fangst. Kombinert med neste generasjons ekkolodd og kunstig intelligens kan fiskerne redusere bifangst og minske ødeleggelsen av bunnfauna.
    Men fjorden må også få nye former for høsting. Her kan det utvikles blått næringsliv for høsting av ulike typer tang og tare, blåskjell, stillehavsøsters og europeiske flatøsters. Fredrikstadbedriften Pronofa har allerede satt igang produksjon av «kjøttdeig» fra ciona – et tunikat/sekkedyr som lever i Oslofjorden.

Et tiår med muligheter – og ansvar
På spørsmål om tidshorisont velger Berre sine ord med omhu.
    – Vi må se forbedringer innen ti år, sier han. 
    – Det er realistisk, men bare hvis dagens samarbeid fortsetter – og forsterkes med nødvendige ressurser for å forbedre vannkvaliteten, slik  Mjøsaksjonen mellom 1973 og 1982 er et vellykket eksempel på.
    Det handler ikke bare om teknologi. Det handler om kultur, politikk, sektoransvar og vilje. Det handler om at kommuner i hele nedbørsfeltet forstår at alt de gjør, renner ned i fjorden. At fiskere inkluderes, ikke skyves ut. At forskningen gjøres tilgjengelig og forståelig som aktiv følgeforskning av tiltakene støttet av digitale tvillinger. Og at beslutningstakere tør å fatte tiltak som faktisk monner og er i stand til å gjøre adaptiv forvaltning med oppfølging og tilpasninger underveis.
    Berre ser et økosystem som fortsatt har krefter å mobilisere, men som må få arbeidsro.
    – Fjorden kan komme tilbake, sier han. 
    – Men det krever at vi handler nå.